Krypdyrenes sanser

Som de fleste dyrene på jorden har også reptilene fem normale sanser: Lukt, smak, syn, hørsel og berøring. Hos noen arter vil noen av sansene være forsterket, og hos andre kanskje mindre utviklet, alt etter hvilke egenskaper de trenger for å overleve.

Et eksempel er gravende slanger og øgler. De har ikke lengre behov for et godt syn. De kan jo uansett ikke se under bakken, og gjennom utallige generasjoner har utviklingen i øynene begynt å gå tilbake. Øynene er små og synet dårlig. Enkelte arter er blitt nesten helt blinde.

Trelevende slanger og øgler har derimot et utmerket syn.

Hørselen varierer fra art til art, for eksempel har noen øgler en ytre øreåpning, nærmest et hull med en øregang, mens slangene ikke engang har dette hullet. Derimot har de fortsatt deler av det indre øret, og kan høre vibrasjoner i bakken.

Luktesansen er en sans som blir brukt i større grad hos alle herptiler. Tungene er for det meste splittet, men ikke hos alle arter. Slangene har den mest utviklede tungen, med store, flotte, splittede tupper. Disse blir brukt til å lukte med, gjennom et videreutviklet luktorgan som heter Jacobsons organ. Tungen brukes altså til å hente inn lukter og hjelper dyret å analysere de innsamlede duftpartiklene.

Noen slanger har utviklet infrarødt syn, som innbefatter varmesensoriske reseptorer på snuten. Dette er rett og slett hull på snuten med masse nerver i, som gjør at de kan se alt som er varmblodig. Det er svært nyttig når de skal jakte.

Hjernen

Hjernen er kontrolltårnet for sansene være det er her all informasjonen bearbeides. Syn, lukt, berøring, smak og hørsel er sanser som plukker opp informasjon får den videresendes til hjernen. I hvert enkelt sanseorgan sitter det tusenvis av nerveceller i et nettverk tilkoblet sentralnervesystemet. Sentralnervesystemet inkluderer både hjernen og ryggmargen.

Det er lillehjernen som er bevegelsessenteret, det styrer slikt som koordinasjon, balanse og holdning.

Hos pattedyrene er storehjernen kroppens mest avanserte og utviklede del. Den er videre delt inn i fire deler: Fremre del som kalles pannelappen, isselappen som ligger bakenfor pannelappen, tinninglappen som ligger under pannelappen og isselappen, og til slutt bakhodelappen, som ligger helt bakerst. Det er storehjernen som behandler alle sansesignaler, og som styrer motorikken vår.

Av virveldyrene er det fiskene som har den minst utviklede hjernen, etterfulgt av herptilene og fuglene.

Pattedyrene har den mest utviklede hjernen i dyreriket, med menneskehjernen på toppen.

Dyrenes mindre utviklede hjerner er mer instinktive, spesielt hos fisker og herptiler. Adferden til dyr med slike primitive hjerner styres altså av instinkter, som aggresjon, dominans, territorial bevissthet og rituell adferd.

Disse dyrene er svært territoriale, de har sine egne områder som de beskytter med makt. Den rituelle adferden foregår hovedsakelig i forbindelse med parring, der hannene viser seg frem eller endrer farger for å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Krypdyrenes sanser ligner være egne, men utviklingen av hver enkelt sans varierer mellom artene. Sansene blir nærmere beskrevet videre i teksten her.

Trommehinnen er vanligvis synlig på overflaten av hodet eller i enden av en kort, liten kanal. Denne kan være ubeskyttet, eller dekket av skjell.

Slanger har verken ekstern øreåpning, trommehinne eller øretrompet, og stigbøylen er tilknyttet quadratebeinet ved kjeveleddet.

Slanger er mer sensitive for vibrasjoner i bakken enn lydbølger gjennom luften. Slangen «hører» disse vibrasjonene på grunn av beinkonstruksjonen som er festet til en del av øret. Lyder beveger seg raskere og sterkere gjennom tørrstoffer enn gjennom luft og blir først overført til det indre øret gjennom slangens nedre kjeve. Den ligger vanligvis på bakken. Vibrasjonen blir overført fra underkjeven til quadratebeinet og videre gjennom stigbøylen.

Gravende øgler hører vibrasjoner gjennom bakken på samme måte.

Alle krokodiller har god hørsel. De har eksterne ører oppbygd av en kort kanal stengt av med en sterk valvulær (stengbar) klaff som ender ved trommehinnen. Den auditore øregangen bakenfor trommehinnen fortsetter helt over til den andre siden, noe som viser at den bare har tilpasset seg enda bedre for presisering av et potensielt bytte.

Den amerikanske alligatoren (Alligator mississippiensis) kan høre lyder fra 100 til 6000 hertz. Hørselen til krokodiller brukes ikke bare til å oppdage byttedyr og fiender, men også i deres sosiale adferd. Hannene brummer med magen for å skremme andre hanner eller for å tiltrekke hunner. Ungene lager korte klynkelyder til moren hvis de føler seg truet.

Skilpadder har et godt utviklet mellomøre og har vanligvis en stor trommehinne. Målinger av impulser fra det indre øret til hjernen har vist hos flere arter av skilpadder at de er sensitive for lydbølger gjennom luften fra 50 til 2000 hertz.

Jacobsons organ

Jacobsons organ er et luktorgan som finnes hos mange dyr. Det ble oppdaget av Ludwig Jacobson i 1813. Dette organet blir også kalt for vomeronasalt organ. Vomer er beinet i gommen der denne åpningen er, og ordet nasalt brukes fordi åpningen er tilkoblet nese og lukt.

Dette organet brukes hovedsakelig til å oppdage feromoner (duftpartikler), altså kjemiske budbringere som bærer informasjon mellom individer av samme rase. Denne sansen blir også noen ganger referert til som den sjette sans.

Organet befinner seg i gommen hos krypdyr og pattedyr. Det kan også hjelpe noen dyr med å motta andre kjemiske sammensetninger enn bare feromoner utvekslet mellom raser. Slanger finner for eksempel byttet ved hjelp av Jacobsons organ. Slangen plasserer tungen sin i Jacobsons organ etter å ha hatt den ute i luften. Slangen berører tungen i de to hullene ved dette organet for å kunne sanse byttet sitt skikkelig.

Grunnen til at slangen har en splittet tunge er for at den skal kunne berøre disse hullene. Jo større gaffel hos slangen, jo mer bruker den organet. Slanger har et fullt funksjonelt Jacobsons organ. Mennesker og noen arter av flaggermus har ikke Jacobsons organ i det hele tatt.

Elefanter berører Jacobsons organ med tuppen av snabelen for å fange opp duftsignaler. Løven bruker Jacobsons organ til å fange opp kjønnshormoner og åpner av og til munnen for å få maksimalt med feromoner til organet.

Syn

Den generelle oppbygningen av øyet hos herptiler er den samme som hos andre virveldyr. Det nedre øyelokket har større bevegelsesområde hos de fleste krypdyr. Hos krokodillen er det øvre øyelokket mer bevegelig. Slangene har ikke øyelokk, men øynene er dekket av et fast, gjennomsiktig skall. Dette skallet er egentlig sammensveisede øvre og nedre øyelokk som har blitt gjennomsiktige.

Når slangene skifter ham, fornyes også skallet over øynene.

Tuataraer og alle krokodiller har to sett med øyelokk. Det innerste er en tynn, gjennomsiktig membran som beveger seg sideveis over øyet fra øyekroken og over hele øyet. Den renser og fukter øyet uten å stenge ute lyset.

Synet varierer mye hos krypdyrene. Det er svakest hos gravende øgler og slanger, som ofte har veldig små øyne. Det er sterkest hos dagaktive arter, som normalt sett har store øyne.

Pupiller

En slanges pupiller sier noe om slangen og hvordan den jakter. Runde pupiller er vanlig hos de slangene som er dagaktive. Små øyne med runde pupiller antyder at dette er dagaktive slanger som liker å grave. Øynene til gravende slanger er degenerert, altså krympet, og tilpasset et liv som foregår mye under bakken. Disse øynene fungerer veldig dårlig og klarer i hovedsak bare å skille mellom lys og mørke.

Dette gjelder familier med blinde slanger (Leptotyphlopidae, Anomalepididae og Typhlopidae) og ellers andre gravende slanger.

Store øyne med runde pupiller er den vanligste typen hos slanger. Dette er de som jakter og er aktive på dagen. De ser forholdsvis godt. De kan imidlertid ha problemer med å se ting som ikke er i bevegelse. Når de er ute, vil de ofte løfte hodet over bakken for å få bedre oversikt. De kan også vaie med hodet for å fokusere bedre.

I denne gruppen med slanger finner vi familier som Colubridae og Elapidae.

I den siste gruppen med slanger har vi de med horisontal pupille, eller liggende pupille. Disse øynene blir også kalt nøkkelhullspupiller og er en mer sjelden type. Det er bare noen få arter som har slike øyne. Disse slangene har et utrolig godt syn og har tilpasset seg et liv i trærne. De kan beregne avstander med stor presisjon. Dette er viktig fordi de lever i

tretoppene og skal strekke seg over større avstander til andre greiner eller for å fange mat.

Eksempler på slanger med slike pupiller er piskesnoker, arten Ahaetulla, hos familien Colubridae.

Legg merke til uthulningen denne slangen har på snuten fra øyegropen frem til nesen. Kombinasjonen av disse pupillene og denne uthulningen gjør at den kan beregne avstander til greiner og byttedyr med meget høy presisjon.

Varmereseptorer

Boaer, pytoner og gropehoggormer har en varmesensitiv grop som de kan oppdage byttedyr med. Disse gropene er thermoreseptorer (varmemottakere) foret med nerver som gjør at slangene kan søke ut sitt varmblodige byttedyr med bemerkelsesverdig nøyaktighet. Boaer og pytoner har flere groper som går langs oversiden av leppen, mens gropehoggormene har den fremme på snuten. Gropehoggormer har utviklet denne sansen best av alle slanger.

Dette varmesynet blir også kalt infrarødt syn og er til hjelp for slangene når de jakter. De kan oppdage forskjeller i temperaturer hos et bevegelig bytte og omgivelsene på en skala i milli-kelvin. Det betyr at de kan sanse veldig små temperaturforskjeller.