Forsvar

Slanger generelt er både rovdyr og byttedyr på en gang. De jakter på og spiser andre dyr, men står selv på menyen til rovfugler, kjøttetende pattedyr og til og med andre slanger.

Av og til må slanger forsvare seg. Forsvarsformene kan deles inn i to hovedtyper, passivt forsvar og aktivt forsvar.

Passivt forsvar

Passivt forsvar handler i grove trekk om farger, former og kamuflasje, slangenes evne til å gjemme seg, og ikke minst bruk av skremselsfarger.

Kamuflasje handler mye om kroppsformer. Med de lange, svært bevegelige kroppene sine kan slangene ligge helt stille, utstrakt, sammenkrøllet eller i hvilken som helst annen stilling. Dette gjør at det ikke alltid er like lett for andre dyr å oppdage dem. Bevegelse er oftest det som gjør at de blir oppdaget.

Mange slanger har også samme farge som omgivelsene de holder til i, for eksempel underlaget de ligger på. Det kan være vegetasjon, bladverk og annet. Men det er ikke mange slanger som bruker fargene alene som et forsvar, de har også kroppsformer som gjør at de kan ligne på for eksempel blader og kvister.

Gabonviperen (Bitis gabonica) er en mester i å gjemme seg i tørt løv. Mønsteret på ryggen gjør den nesten helt usynlig.

Gassisk bladsnutesnok (Langaha madagascariensis) har utviklet utvekster på nesen, der hunnens snute ser ut som et blad og hannens snute ser ut som en kvist. Dette er perfekt kamuflasje oppe i trærne.

Grønn trepyton (Morelia viridis) og smaragdboa (Corallus caninus) har en lys grønn farge som går i ett med bladverket i tropisk regnskog. Siderulleren (Crotalus cerastes) har en sandaktig farge som er kornete og gir perfekt kamuflasje når den graver seg ned i sanden.

Mange arter bruker helt motsatt strategi. I stedet for å gå i ett med omgivelsene har de sterke farger som står i kontrast til omgivelsene og er derfor lette å få øye på.

Mange giftslanger har sterke farger som varsler fare. Dette viser rovdyr at de er giftige og ikke kan spises. De skarpe fargene er dermed med på å beskytte dyret mot å bli spist av andre.

Hos giftslangene betyr dette at de ofte slipper å forsvare seg aktivt, og dermed kan de spare på giften sin.

Mange ufarlige slanger har kopiert slike skarpe farger nettopp for å unngå unødvendige aktive forsvar.

Hos noen slanger kan det forekomme flere fargevarianter, som for eksempel hos den grønne trepytonen (Morelia viridis).

Ordet polymorfi kommer av gresk og betyr mange former. Det innebærer at unger i ett og samme kull kan ha flere forskjellige farger.

Dette er en type forsvar som blir brukt til å skape forvirring hos rovdyr. Når rovdyrene er ute og jakter har de allerede et bilde av hvordan disse slangene ser ut, og de stenger p å en måte ute andre fasonger og farger. Dette gjør at ungene ofte blir oversett av rovdyrene, og dermed øker sjansene for å overleve.

De vanligste fargene hos ungene til den grønne trepytonen er gul, rød, oransje og blå.

Polymorfi forekommer hos flere slanger og sitter stort sett bare i så lenge de er unger. De vokser som oftest disse fargene av seg og får de vanlige fargene etter hvert som de blir eldre. Det forekommer også hos voksne individer i andre arter, som f.eks. Schokari sandracer (Psammophis schokari), og det viser at de forskjellige fargevariantene har tilpasset seg omgivelsene på ulike steder.

Aktivt forsvar

I denne forsvarstaktikken er det flere muligheter. Det kan være alt fra å spille død til å gi varselsignaler. Slik prøver de å skremme bort eventuelle farer. Noen slanger setter i gang en vanvittig pusting. Et eksempel på dette er den amerikanske oksesnoken (Pituophis catenifer sayi), som har fått navnet sitt fordi den puster som en sint okse. Egentlig er den helt ufarlig. Hvesing er et relativt vanlig forsvar hos slanger, og de aller fleste dyr holder seg unna en hvesende slange. Noen slanger hveser mer og høyere enn andre.

Noen slanger krøller seg sammen til en ball, der de pakker hodet inn i midten for å beskytte seg selv. Dette forekommer hos enkelte pytoner, som Anchietas dvergpyton (Python anchietae) og hos den mer kjente kongepytonen (Python regius).

Enkelte slanger, som for eksempel en del snoker, kan også riste på halen, men de mangler ranglen. De er derfor avhengige av et tørt underlag, bestående av løv eller lignende. Effekten er nesten det samme, en ganske høy varsellyd som gjør at trusselen trekker seg unna.

Noen ørkenslanger fra Midtøsten og Afrika har takkete skjell som de trekker mot hverandre. På denne måten lager de en slags rispende lyd. Riktignok er den ikke like høy som hos klapperslangene, men det er nok til at rovdyr trekker seg unna.

Enkelte slanger kan til og med kaste seg på ryggen med tungen ut av munnen og spille døde når det er rovdyr i nærheten, eller bare når de føler seg truet. De kan i tillegg skille ut et illeluktende stoff som kan minne om noe som har begynt og råtne. Da mister rovdyret interessen ganske raskt.

Dette er et forsvar som gjør at de ser mindre interessante ut og ofte blir latt være i fred. Den norske buormen (Natrix natrix) er et eksempel på en slik oppførsel. De fleste rovdyrene liker maten sin fersk, helst så fersk at de selv må drepe den, og når de da kommer over en allerede død slange, ser ikke dette like fristende ut. Noen er så flinke til å spille døde at de til og med kan flyttes på uten at de beveger seg.

Noen giftslanger, for eksempel ringhalskobraen (Hemachatus haemachatus), kan også spille døde. Dette er et stort faremoment også for oss. Når vi bøyer oss ned for å flytte på den døde slangen, eller et dyr begynner å pirke i den, kan den plutselig kaste seg rundt og sette i et bitt som kan være dødelig.

Noen kan gjemme hodet og løfte halen for å skape forvirring hos rovdyrene. Den indiske sandboaen (Gonglyophis conicus) har for eksempel utviklet en butt og tykk hale som kan minne om dens eget hode. Ved å ha en slik fasong på hodet og halen blir rovdyrene usikre på hvor de skal angripe, og det kan i mange tilfeller være nok til at de heller blir etterlatt.

Kobraene (Naja sp.) har kanskje det mest spesielle forsvaret. De bretter ut nakken. Dette er en vakker oppvisning som gjør den majestetisk der den hever seg fra bakken og bretter ut brystkassen. Det den gjør er å forskyve ribbeinene ut til siden. Når den samtidig reiser seg fra bakken ser den mye større ut enn den er, og rovdyr vil trekke seg unna for å unngå en konfrontasjon med et så stort bytte.

Det er flere slanger som kan brette ut kraven, for eksempel mambaene (Dendroaspis sp.), men de kan ikke gjøre det i like stor grad. Resultatet blir ganske beskjedent sammenlignet med kobraene.

Noen kobraarter kan spytte gift. De har hoggtenner som er noe annerledes enn de vi ser hos resten av kobraene, åpningen på hoggtennene sitter lengre opp på tennene. Når de åpner munnen og presser giften ned gjennom hoggtennene kan de sende ut en dusj med gift. Men navnet er litt misvisende, for de spytter egentlig ikke, selv om det kan se slik ut. De sikter vanligvis på øynene til det som truer dem. Giften er nervevirkende og fører til blindhet hos mennesker og dyr. Skulle vi få gift i øynene må vi umiddelbart skylle med store mengder vann.

En del slanger rasler med halen, men bare en type har en rangle på halen. Klapperslangene (Crotalus sp.) har en såkalt rangle på halen. Den består av tørre ringer sammensatt av keratin, samme materiale som negler er laget av. Ringene er hule og sitter hengslet i hverandre fra størst i basen ved halen til mindre helt ytterst. Når klapperslangen rister på halen, vil det komme en høylytt skranglelyd. Den skal signalisere fare. I de aller fleste tilfeller er dette nok til at både rovdyr og mennesker trekker seg unna.