Kommunikasjon

La oss starte med å si at alle levende organismer kommuniserer på en eller annen måte. Vi mennesker kommuniserer på flere måter – verbalt, nonverbalt, med kroppsspråk, med tegnspråk, osv.

De fleste dyr kommuniserer gjennom de daglige aktivitetene de gjør. Det er fire hovedtyper av kommunikasjon hos dyr; visuelle oppvisninger (farger eller bevegelser), taktil kommunikasjon (berøring), kjemisk overføring (lukt og smak) og lyd.

Visuelle oppvisninger foregår gjennom handling. Her er det stor variasjon, avhengig av dyrets fysiske struktur og instinktive adferd. Dette innebærer forandringer i ansiktsuttrykk, kroppsfasonger, farge og bevegelse.

Et eksempel på dette kan være kobraen som bretter ut nakken når den går i forsvar eller angrep.

Kommunikasjon gjennom lyd er når dyrene sender lydbølger til andre for å formidle beskjeder. Disse vibrasjonene kan like lett formidles under vann eller i tett vegetasjon. Eksempler på dyr som lager lyder kan være frosker under paringssesongen eller klapperslangen som rister på halen for å jage bort fiender.

Den taktile kommunikasjonen er når et dyr berører et annet. Eksempel på dette kan være når en hannskilpadde stryker hodet sitt mot hodet til en hunn under paringsleken. Denne kommunikasjonen er begrenset, da dyrene må være innenfor berøringsområdet for å formidle budskapet.

Den siste formen for kommunikasjon er gjennom kjemisk eller hormonell overføring. Dyr sender beskjeder gjennom svette, urin eller andre kjertler, som så fraktes gjennom luft eller vann. Mottakeren får beskjeden gjennom lukt eller smak. Eksempel på dette kan være en hunnsalamander som legger igjen duftferomoner i paringssesongen, som hannen plukker opp med sitt Jacobsons organ.

Kommunikasjon hos slanger

Slanger er sterkt avhengige av kjemisk-sensorisk informasjon for å lokalisere byttedyr og for å kommunisere med medlemmer av samme art. Slangenes splittede tunger fungerer utelukkende som et kjemisk-sensorisk verktøy. Jacobsons organ er den viktigste komponenten i det kjemisk-sensoriske systemet.

Slanger bruker dessuten en god del taktile signaler, altså berøring, og til en viss grad også synssansen.

De mangler ytre øreåpninger, så de kan ikke høre vanlige lyder.

Hannslanger produserer dufter for å tiltrekke seg hunner, men noen slanger, som den rødsidede strømpebåndsnoken (Thamnophis sirtalis parietalis), treffes i større paringssamlinger når de kommer frem fra dvalen. Da kan det samle seg hundrevis av slanger, og det er litt av et syn.

Når hannen har funnet sin hunn, følger en periode med frieri. Dette begynner som oftest med at hannen utforsker hunnens kropp ved å berøre henne med tungebevegelser. Det er særlig ryggen hennes han berører.

Nå begynner hannen å stimulere hunnen til paring med ulike bevegelser. Hvordan han går fram varierer fra art til art. Tigerpyton (Python bivittatus bivittatus) har en spore på hver side av kloakkåpningen. Dette er rester av bein de hadde for mange millioner år siden, som brukes til å stimulere hunnen under paring.

Hos de fleste arter beveger hannen seg oppover og stryker kinnet sitt langs hennes kropp samtidig som den gjør rykkende bevegelser med hodet.

Hos andre slanger plasserer hannen seg oppå hunnens rygg og sender bølger med muskelsammentrekninger fremover eller bakover langs hennes kropp. Hos noen arter kan også hannen bite hunnen forsiktig, vanligvis når hun ligger sammenrullet slik at han ikke får kurtisert henne.

Kjemiske signaler har en betydning i aggressive samhandlinger med andre hanner, og hanner reagerer også på bevegelser hos andre slanger ved å besvare dem, men kjenner igjen hanner av sin egen art på den kjemiske lukten.

De fleste slanger sloss mens de ligger på bakken med bare hodet litt hevet.

Familien Elapidae (gittsnoker) har også det fremre partiet hevet. Hoggormfamilien sloss med den fremre delen av kroppen hevet i en vertikal posisjon. Slanger som hever kroppene sine under kamp engasjerer seg noen ganger i en gjensidig hodesvingende adferd, en visuell oppvisning som demonstrerer størrelse og styrke for motstanderen.

De fleste slanger setter opp denne kommunikasjonsoppvisningen når de føler seg truet av fiender, slik som for eksempel kobraene når de hever kroppene sine og bretter ut kraven. Mambaer har også evnen til å brette ut en liten krave når de føler seg truet, men ikke på langt nær like mye som kobraene.