Hvordan slangenes hodeskalle og tenner fungerer

En unik del av slangen er hodet og tennene. Evolusjon har nemlig gjort at de kan spise mat som er større enn dem selv.

Beinene i kjeven er koblet til hverandre med elastiske ligamenter som gjør at de kan strekke leddene utover det som vanligvis hadde vært normalt. En kan kalle dem hypermobile.

Kjeveleddet er plassert nesten helt bakerst på hodeskallen, noe som gjør at gapet blir enda større.

Nedre kjevehalvdel er todelt i fronten og sitter fast med en elastisk bruskforbindelse. Dermed kan de bevege en kjevehalvdel av gangen.

I tillegg til dette har slangene et løst festet bein bakerst i kjeven som kalles quadrate. Dette gir en dobbel hengsling som gjør at den kan bevege kjeven på hver sin side og få maten til å «gå» inn i munnen og ned svelget. Dette beinet er vist med bilde under hørsel i kapittelet om slangenes sansesystem.

En slanges tenner er ikke store, og de er ikke bygget for å lage skade slik som hos rovdyrene. Tennene er mindre og er vendt skrått innover i munnen.

De har kun en hensikt, nemlig å passe på at maten ikke kommer ut av munnen igjen. En kan si at de fungerer som en hjelpende hånd, siden slangene hverken har armer eller bein.

Fisketenner har samme funksjon som slangetenner.

Slangetennene sitter festet i kjevebeinet og har ikke røtter sånn som pattedyrenes. Videre har de den egenskapen at dersom en tann knekker eller faller ut, vokser det ut en ny. Tennene er tynne og knekker ofte når de spiser. Derfor har slanger mange sett med tenner i løpet av et liv.

Slangenes tenner og hvordan de fungerer kan deles inn i fire grupper:

·     Aglyphs

·     Ophistoglyphs

·     Proteroglyphs

·     Solenoglyphs

Aglyph

Aglyphs er gruppen med alle slanger uten hoggtenner, slikt som pytoner, boaer og en del snoker. Alle slangene i denne gruppen har ufarlige bitt.

De har fire rader med tenner, en rad som går rundt overkjeven, to rader som ligger parallelt i gommen og til slutt en rad i underkjeven.

Glyph kommer av det greske ordet «gluphe» som betyr rillet eller skåret kanal. Aglyphs betyr uten rille eller skåret kanal. Denne kanalen er til frakt av gift fra giftkjertler. Slangene i denne gruppen har altså ikke kanaler til gift.

Ophistoglyph

Ophistoglyphs-slanger har rillede hoggtenner i bakre del av overkjeven, omtrent under øyeregion. Ordet «ophisto» er gresk og betyr bak, som altså forklarer at hoggtennene ligger plassert lengre bak.

De aller fleste slangene i denne gruppen er mindre giftige, men det finnes noen farlige også. Afrikansk boomslange (Dispholidus typus) er den aller farligste, faktisk en av de giftigste slangene i verden. Trynesnok (Heterodon sp.) og mangrovesnok (Boiga sp.) er eksempler på slanger som er mildt giftige, men ufarlige for mennesker.

Det er mer krevende for slangene i denne gruppen når de skal ut og jakte, siden tennene er plassert så langt bak i overkjeven. De er helt avhengige av et skikkelig bitt, der byttet kommer godt inn i munnen. Kommer ikke byttet langt nok inn, er det liten sjanse for at hoggtennene treffer og at giften blir sprøytet inn.

Disse slangene har en rille som er langsgående med tennene lateralt (rillen vender utover til siden). Funksjonen er slik at når tennene treffer huden, dannes det en kanal mellom hoggtennene og huden. Det er i denne kanalen giften blir sprøytet inn. En del slanger i denne gruppen har også gift i spyttet, og giften fraktes ned i sårene gjennom bittet.

Proteroglyph 

Proteroglyphs-gruppen består av slanger med rillete hoggtenner foran. Ordet «protero» betyr foran på gresk, og «glyph» betyr rille. Slangene i denne gruppen har altså rillede hoggtenner foran. Tennene er hule, men har denne rillen som gjør at tennene ikke er helt lukket. Rillen kan ses som en liten, langsgående sprekk fremme på hoggtennene. De får likevel samme funksjon som hule tenner.

Et lite hulrom med en liten dose gift ligger plassert rett bakenfor tannfestet på hoggtennene, og i tillegg er det en lukkemuskel i kjeven som har tilkobling til giftkjertelen som ligger plassert nedenfor, men bak øynene på begge sider. Når slangen biter sammen og det blir et trykk på denne kjertelen, sprøytes det gift inn i byttet.

En ikke uvanlig handling i denne gruppen med slanger er at de holder på byttet sitt når de biter. Noen ganger kan dette være et mulig faremoment for slangen, da byttet kan gjøre motstand og til og med skade slangen. Men giften er heldigvis så sterk at byttet sjeldent strever lenge før giften overtar.

Noen få slanger i denne gruppen, for eksempel spyttekobraer, har utviklet tennene sine slik at de har fått en sirkulær formasjon på fremsiden av hoggtennene et lite stykke ovenfor der åpningen normalt skulle ha kommet. Dette gjør at de kan spytte gift.

Noen lurer kanskje på når en slange går tom for gift? Vel, det er blitt sagt at en sort spyttekobra (Naja nigricollis) gikk tom for gift etter å ha spyttet hele 57 ganger på bare 20 minutter. Ny gift produseres hele tiden, og det går ekstra fort når de drikker og får i seg næring.

Disse slangene kan ikke legge hoggtennene sine bakover slik som gruppen under, og hoggtennene må derfor være korte nok slik at de ikke punkterer sin egen underkjeve.

Denne gruppen slanger har de mest avanserte hoggtennene. De sitter festet til et svært bevegelig bein som gjør at de kan skyve hoggtennene frem når munnen er åpen.

Dette beinet (maxillary) fungerer nesten som et hengsel og har overdekkende muskler som gjør at de kan styre tennene som de selv vil.

Med en slik egenskap kan de derfor ha en større lengde på hoggtennene uten å skade sin egen underkjeve. Gabonviperen har de største hoggtennene i verden, de kan nå en lengde på hele 6 cm.

Slangene i denne gruppen er stort sett hemotoksiske, det vil si at giften deres ikke er like effektiv som hos den forrige gruppen. De virker på en slik måte at det er muskler, vev og hud som blir rammet. Dette fører til en saktere, men fortsatt effektiv død. Siden giften ikke er like hurtigvirkende som hos gruppen Proteroglyphs, er det enda viktigere at slangene bare biter og slipper opp med en gang, slik at byttet ikke kan gjøre skade på slangen.

Med et gap på nesten 180 grader, og med hoggtenner som kan skyves ytterligere ut, kan de gå inn med et angrep, rett inn og ut igjen, på et brøkdels sekund uten å henge seg fast.

Slangene kan styre mengde gift slik at de til enhver tid har noe gift igjen til et eventuelt forsvar. Slangene i gruppen Solenoglyphs, som klapperslanger og hoggormer, er kjent for å gi noe som kalles for et tørrbitt. Dette vil si at de biter uten å levere noe gift.

Slangen tar altså en vurdering om hvorvidt det er nødvendig å levere gift. Har den lite gift igjen er det kanskje viktigere å beholde den lille giften som er igjen til det virkelig står om livet.

Et tørrbitt er uansett skremmende for de som får det og stopper dem antakelig fra å provosere slangen ytterligere.