Slangenes gift og gifttyper

Advarsel: Sterke bilder av skader etter slangebitt.

Det finnes i dag registrert ca. 3000 forskjellige slanger. Dette antallet er ikke nøyaktig, da det stadig blir funnet nye. Ca. 450 av dem er giftige. Det betyr at 15 % av det totale antallet slanger er giftige. Ca. 250 av disse har sterk nok gift til å drepe et menneske, det vil si at bare 8,33 % av alle verdens slanger har sterk nok gift til å drepe et menneske.

Slangenes gift kan deles inn i to hovedkategorier: Gift som skader muskler, hud, vev og celler, og nervegift, men de fleste slanger har en blandingsgift. Etter hovedvekten av gifttype kan de derfor deles inn i fire kategorier, som er:

• hemotoksin
• cytotoksin
• nevrotoksin
• myotoksin.

Dersom man går enda dypere til verks, kan gifttypene deles inn i enda flere kategorier, men jeg har valgt å innsnevre det til disse fire.

Mytotoksin, hemotoksin og cytotoksin har mange likheter, og blir ofte satt under samme kategori.

Slangers gift er ulike sammensatte proteintyper, enzymer og andre komponenter. Det er proteinsammensetningen som er den giftige delen her, de andre komponentene og enzymene hjelper bare til.

Hemotoksiner

Hemotoksiner er en type gift som oppløser de røde blodcellene. Dette fører til forstyrrelser i blodets koagulering og ødelegger blodets funksjon. Det gir store ødeleggelser i indre organer og kroppsvev. Hemotoksin er en saktevirkende gift som kan ta flere timer før den gir alvorlige symptomer.

Slanger i denne kategorien er for det meste hoggormer, som for eksempel diamantklapperslangen. Boomslangen og den rødnakkede kjølryggen, som finnes i familien colubridae, kan også plasseres i denne gruppen. Boomslangens gift påvirker blodlevringen, altså koaguleringen av blodet, og gir både indre og ytre blødninger. Giften til den rødnakkede kjølryggen gir leverskader og nyresvikt og påvirker blodlevringen.

Giften til diamantklapperslangen fører til forgiftning av blodet og påvirker også blodlevringen, og offeret kan dø av indre blødninger. Vanligvis gir ikke dette bittet noen symptomer før en stund senere, noe som gjør det enda farligere fordi rammede ikke alltid tar det alvorlig. Reaksjonene blir da enda kraftigere fordi de ikke tok tak i problemet tidligere.

Tidlige symptomer på et slikt bitt er sløvhet, hodepine, kvalme og oppkast. Senere symptomer er koldbrann og permanent eller midlertidig tap av motoriske ferdigheter som til slutt fører til amputasjoner. Død inntreffer dersom offeret ikke kommer seg til sykehus eller får behandling.

Justin

De følgende bildene og informasjon er hentet med tillatelse fra http://rattlesnakebite.org.

21. juli i 2002, litt etter hans 13-årsdag, ble Justin bitt av en nordlig stillehavsklapperslange da han satt på en stein i nærheten av en sti. Slangen bet ham i hånden uten at han hadde provosert den på noen måte. Han hadde ikke sett at slangen allerede lå der da han satte seg ned.

Det skulle ta fire timer å frakte ham til enden av stien, der et helikopter ventet. Sykehuset var allerede kontaktet og var i beredskap.

Helikopterturen tok 30 minutter, og på denne turen var Justin allerede inn og ut av bevissthet. Han hadde store problemer med å holde øynene oppe.

Da han ankom sykehuset og traff legen mistet han bevisstheten fullstendig og var bevisstløs de neste 24 timene.

Han tilbrakte 35 dager ved det første sykehuset og ble operert ti ganger for å fjerne det døde vevet og rense såret. Han fikk overført en hudbit fra beinet til å dekke såret.

Han hadde ytterligere tre operasjoner ved et annet sykehus, der de brukte hud fra ryggen hans for å fullføre helheten i armen slik at det kunne gro skikkelig.

Cytotoksiner

Cytotoksiner er en mildere type gift som gir lokale symptomer rundt bittstedet. Dette er en celleødeleggende gift som angriper blodkar, celler og vev. Symptomene inntrer som regel 10-15 minutter etter bittet og består av alvorlige smerter, hevelser og blødninger.

Denne giften gir svarte eller mørke flekker rundt bittstedet på grunn av den begrensede blodsirkulasjonen. Dersom en ikke kommer seg til sykehus og får behandling tidsnok, kan det føre til amputasjoner.

Umiddelbare symptomer er høy smerte rundt bittsted, umiddelbar hevelse, kvalme, oppkast og tap av bevissthet.

Videre symptomer er blemmer rundt bittsted, hovne lymfeknuter og blodtrykksforandringer som kan føre til hjerteinfarkt. Det oppstår også muskelkramper og vevsnekrose som forhindrer de hvite blodlegemene i å nøytralisere det døende vevet. Dette gjør at det døde vevet sprer seg. Blod i urinen er et symptom på nyresvikt som kan resultere i død.

Eksempler på slanger med denne typen gift er hvesehuggorm og gabonviper.

Mytoxiner

Denne typen gift finnes hos lanseslanger (Bothropsarten) i hoggormfamilien og gir muskelnekrose, altså at musklene dør. Tidlige symptomer er svulmende eller hoven tunge, tørr hals, tørste, muskelkramper og stivhet i kjeve, nakke og andre ledd. Så kommer det sterke smerter ved bevegelse, hengende øyelokk, pustevansker og brun eller brunsvart urin. Mørk urin tyder på nyresvikt. Giften fører også til at musklene blir ødelagte og dør.

Nevrotoksiner

Nervegift er en hurtigvirkende gift som raskt blir tatt opp i kroppen og angriper sentralnervesystemet og skader nerver og nervevevet. Dette er den mest effektive giften, med høyest dødelighet.

Lammelser av nervesystemet fører til at enkelte organer i kroppen, som hjerte og lunger, ikke klarer å gjøre jobben sin. Den rammede dør av sirkulasjonssvikt og hjertefeil. Tidlige symptomer er svimmelhet, tunnelsyn, tåkesyn og mye svetting. Senere symptomer er talevansker, sikling, pusteproblemer, kramper og langvarig bevisstløshet.

Eksempler på slanger i denne kategorien er mambaer, kobraer og havslanger.

Selve giftapparatet

Giftapparatet består i hovedsak av to deler; en modifisert tann, altså hoggtannen som injiserer giften inn i sitt bytte, og en giftkjertel, en blære der giften blir produsert og lagret. Giftslangene bruker dette apparatet til å avlive byttet sitt raskt og effektivt og til å forsvare seg mot eventuelle fiender.

Mellom giftkjertelen og hoggtennene ligger det en liten kanal som leder giften ut til hoggtennene.

Det finnes kun giftslanger i fem av de nitten slangefamiliene: Atractaspididae, viperidae, elapidae, hydrophiidae og colubridae. Bare i tre av disse familiene har samtlige arter giftapparat. Disse er viperidae, elapidae og hydrophiidae.

I familien colubridae er det noen som har giftapparatet. Det er bare noen i familien som er ophistoglyphe, resten er aglyphe. Det finnes både ophistoglyphe, solenoglyphe og proteroglyphe arter i familien atractaspididae. Jeg har skrevet mer om dette i del to, under familiebeskrivelser.

Giftkjertlene kan i grove trekk deles i to typer, men ekspertene har ikke blitt helt enige enda. Den kjertelen som skiller seg ut, er nemlig den som noen av artene i familien colubridae har. Det som det diskuteres om er hvorvidt denne kjertelen skal kalles for Duvernoys kjertel eller giftkjertel. Noen mener at det er en primitiv utgave av en vanlig giftkjertel, mens andre mener at det er en Duvernoys kjertel.

Duvernoys kjertel ble oppdaget av den franske zoologen Georges Louis Duvernoy i 1832 og er oppkalt etter ham.

Etter å ha tatt i betraktning at det bare er noen arter i familien colubridae som har denne kjertelen, og at det bare er noen av disse igjen som tilhører gruppen ophistoglyph, har jeg valgt å kalle den Duvernoys kjertel.

Giftkjertelen ligger plassert bak og litt under slangens øyne på begge sider. Selve plasseringen og størrelse varierer noe fra art til art.

Giftkanalens lengde og plassering varierer fra art til art og gruppe til gruppe. De kan være fra noen få millimeter til et par centimeter lange.

Hos individene i gruppen ophistoglyph (noen i familien colubridae) går ikke denne kanalen frem til maxilla. Det er der hoggtennene sitter festet hos elapidae, hydrophiidae og hos viperidae. Siden ophistoglyphenes hoggtenner sitter plassert lengre bak, vil denne kanalen være kortere.